tirsdag 15. juli 2014

Grønne druer og panikk og sånn

"Men hvordan har du det egentlig?"
Hun står foran meg i frukt og grønt-avdelingen og piller på noen grønne druer. Noen har skrumpet inn, påbegynt prosessen til å dannes om til en form for rosiner. 
"Jeg har det bra jeg".
Ren løgn. Jeg vil ikke prate om det. Men det virker så urettferdig. Det er så mange som ønsker seg en slik person, en sånn som hun som står foran meg og rynker på nesen over størknende grønne druer. En som faktisk gidder å bry seg. En som spør hvordan en egentlig har det. Men ikke jeg. Jeg vil virkelig ikke prate om det. Orker ikke.
Noen få ganger utleverer jeg litt av livshistorien min gjennom snart 20 år, til de som vil høre om det. Enda færre ganger gir jeg uttrykk for hvordan tingene som har skjedd har påvirket meg. Selv ikke da får de se hele bildet. Får de det, vil de skjønne hvor utrolig svak jeg egentlig er. Jeg later som om jeg takler ting mye bedre enn det jeg faktisk gjør. Men det bryter meg ned, hver dag. Og hver natt. I hvert fall når jeg er alene. 
Vennene mine sier de er stolte av meg fordi jeg aldri får panikk. 
Klart jeg får panikk. 
Bare ikke i de situasjonene de synes det er naturlig. Jeg får panikk i situasjoner som denne, ved druene i frukt og grønt-avdelingen, når noen tvinger meg til å konfrontere mitt eget følelsesliv. Jeg kan ikke flykte. Det eneste som duger, er å lyve. Å virkelig lyve. Ikke bare komme med en unnskyldning til å prate om noe annet. Nei, jeg må virkelig overbevise henne om at alt står bra til. Trikset for å lyve sånn, er å late som om du egentlig er elendig til å lyve, få dem til å tro at du ikke kunne ha kommet unna med noenting. På den måten vil ingen mistenkte noe når du slår til på ordentlig. 
Så det er det jeg gjør. Og det funker. Jeg slipper unna atter en gang, 
Vi forlater frukt og grønt-avdelingen med røde druer. De duger, de og.

2 kommentarer:

  1. Personlig blir jeg alltid litt forarget når folk kommer tett innpå og spør hvordan jeg EGENTLIG har det, hvordan ting EGENTLIG går. som om de er berettiget et innblikk i mitt emosjonelle liv simpelthen fordi de spør. og når jeg ikke svarer ærlig, så blir de enten fornærmet, eller lettet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant? Fornærmelse eller lettelse er det eneste jeg møter og, egentlig. Ingen ren aksept.

      Slett