mandag 27. oktober 2014

Når forfattere dør, blir de en bok, som tross alt er en ganske god reinkarnasjon. 

fredag 17. oktober 2014

vous avez disparu

Trærne er fylt med minner av følelsene som aldri ble erkjent og omfavnet.
Kan du se meg inn i øynene og prøve å hjelpe meg med å huske hva vi gjorde galt?
Vel, jeg kan fortelle deg at det var grunner til feilene jeg gjorde.

Jeg trodde jeg så deg i dag. Det var ikke deg, og jeg vet ikke om jeg burde ha følt meg lettet eller vemodig. Men jeg følte vel egentlig ingenting der og da. Jeg bare lurte. Det gjør jeg forsovet enda. Lurer.
På hvordan ting kunne blitt. Hva som hadde skjedd. Hvilke veier vi ville ha gått sammen. Hvilke steder vi hadde skilt lag. (?)

Vi drakk vin ut av tekopper, for det var alt som var. Vi snublet ut av sengen, fremdeles med smaken av midnatt på tungen. Vi visste ikke bedre. Vi ville ikke vite bedre; for vi var unge og hadde nettopp lært å puste på en ny måte, for vi hadde fått frihet i gave. Kronene pranget på hodene våre, og verden grep om hjertene våre. Vi løp nedover gater og stier til føttene fikk blemmer og pusten ble sår. Vi spiste middag i badekaret fordi vi hadde lyst. Vi byttet røykmerke fordi vi ville prøve noe nytt. Vi snek på trikken, danset på havnen, lå på gresset i Sofienbergparken og talte stjerner. Vi var alltid på utkikk etter stjerneskudd. Vi sjanglet hjemover mens hodene spant og magene verket av latter som ikke var helt vår egen.
Det var da.

En dag gjemte ordene seg under kjøkkenbordet og bak gardinene, og de forble usagt. Lørdag morgen var ikke lenger den samme, og vi sluttet å late som om den var det. Kronene våre pranget ikke lenger på hodene våre. De satt skjevt på oss, holdt nesten på å falle av. På et eller annet vis glemte du fargen på øynene mine, og jeg glemte lyden av latteren din. Hva var vi? Det visste vi ikke, og vi ville kanskje ikke vite det heller.

Jeg trodde jeg samlet oppfylte løfter på gamle syltetøyglass. Men jeg tok feil.
Jeg samlet snøflak på gamle syltetøyglass, mens jeg stirret på nattehimmelen.
Lengtet. Ventet. Lengtet.
Hva var vi egentlig?

Det var en ny morgen. Og enda en. Og enda en. Jeg lette etter deg i fremmede øyne, i speil, i vinduene på passerende trikker, i de første solstrålene som slo inn gjennom vinduet mitt på morgenkvisten. Men du var borte, og jeg ga opp. Allikevel holdt jeg håpet oppe: Når jeg endelig fant min egen historie, ville du være der for å høre den.

Det var ikke før smerten av fraværet ditt dampet bort, at det gikk opp for meg at jeg hadde forvekslet eddik med sukkerlake.
Du drakk alltid sort kaffe, så jeg fylte koppen min med krem til sødmen gjorde meg kvalm. Jeg leste alt du skrev inntil det ramlet av tungen min som visne blader i oktober.
Det regner i dag, akkurat som den gangen vi gikk gjennom Oslos gater på jakt etter ly, bare for å oppdage at det ikke var noe poeng. Vi var våte inn til hjerteroten uansett. Hvis det var noe jeg aldri fortalte deg var det isåfall mistet og glemt når du flere uker senere ventet på at jeg skulle snu meg inne på den kafeen, og jeg aldri gjorde det. Ikke en eneste gang, og i et annet univers, en annen dimensjon, ville du kanskje sagt noe. Du hadde kanskje tappet meg på skulderen. Kanskje tatt tak i armen min, tvunget fram øyekontakt. Men i dette universet, i denne dimensjonen, gikk du i stedet ut døren. Du gikk ut gjennom Oslos gater, og hjerteroten min er fremdeles våt etter den ettermiddagen i regnet.

torsdag 9. oktober 2014

Løven

En løve står i hagen min
Og jeg er ikke sikker på om
Jeg skal jage ham vekk
Eller la ham hvile og slappe av
En stund
Han er vakker, nesten som
En antikk romersk statue
Og jeg kan knapt tro at han ville
Skadet noen eller noe
Selv om det er det alle
Forteller meg at han vil
Med tid og stunder

(Men jeg ignorerer dem)

onsdag 1. oktober 2014

1. Oktober

Morgenene er ikke lenger fylt med septembers milde solstråler som kysser både hud og skygger. 
Oktober med sine tunge regnskyll har kommet over oss. 
Vinden blir kaldere og sterkere, trærne sier adjø til bladene sine i et raskere tempo, verden får en bitter ettersmak. 
Sommeren er for lengst over.

Jeg vet hvor vanskelig det kan være å komme seg ut av sengen om morgenen nå. Jeg kjenner følelsene. Det er simpelthen ingenting å se fram til. Det eneste som ligger der (rett der, foran deg) er plikter og hodepine. Du er som et lett bytte for rovdyr. De som dreper kreativitet og gode intensjoner. 
Du vil bare ikke stå opp, fordi livet er livet igjen, og du er fremdeles deg igjen, og selv om du hver dag ber en høyere makt om at livet skal endre seg, og du skal endre deg, og alt skal bli bedre, så skjer det ikke. 
Og det er så frustrerende. 

Men hvis du hører nøye etter, vil du høre myriader av ideer og drømmer, sterkere enn vinteren. Myriader av føtter som venter, og lengtet etter å danse til rytmen av håp.
Mørket er ikke sterkere enn alt lyset som ligger inni oss. Vi må bare klare å tenne gnisten. Men det kan være vanskelig, og det er ikke alltid man får det til. Det er ingen fasit, og jeg har ingen andre råd akkurat nå. 

Det er onsdag, og det er 1. oktober. Morgenene er ikke lenger fylt med septembers milde solstråler som kysser både hud og skygger. 
Andre dager vil jeg ha råd igjen, og jeg vil heie på deg og muntre deg opp. Men nå i dag vil jeg bare fortelle deg at jeg vet hvor vanskelig det kan være. Og jeg er så utmattet av alt. 

Men vi kan overleve denne vinteren. Sammen.