torsdag 10. juli 2014

Unnskyld

Unnskyld. Unnskyld for at jeg sa jeg ville dø. Jeg mente det ikke. Eller jo, jeg mente det, men...

Poenget mitt var vel egentlig: 
En dag våkner jeg, tasser bort til speilet, ser meg selv inn i øynene, og oppdager at alt er slitsomt. Alt. De simpleste, mest hverdagslige ting. Det er vanskelig å stå opp og tasse bort til speilet, det er vanskelig å pusse tenner og gre håret, det er vanskelig å sminke seg, det er vanskelig å føre maten til munnen, tygge og svelge. Det er vanskelig å drikke vann og kaffe, det er vanskelig å gå på do. Det er vanskelig å snakke, å tenke i det hele tatt. 
Allikevel gjør jeg alt dette. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Det er nødvendig. Sminken er kanskje ikke den største nødvendigheten, men den er essensiell for mitt ofte skrøpelige selvbilde. Jeg må gjøre alle disse tingene. Jeg vil jo leve, ikke dø. Det er bare det at det noen ganger ikke føles som om jeg lever overhodet, bare bruker opp oksygen noen andre kunne pustet inn. Jeg blir likegyldig til alt, men egentlig er det bare sånn at jeg kjemper veldig hardt for å eksistere. 

Jeg vet dette er vanskelig å takle for en venn. Så jeg skjønner at du trekker deg unna. Jeg skulle bare ønske at du fikk med deg at det går bedre. Da kanskje du vil komme tilbake. 

Jeg ligger ikke lenger i fosterstilling under dynen. Jeg klarer å ta telefonen, klarer å svare på meldinger. Noen ganger klarer jeg til og med å komme med et passende tilbakesvar til snapsene du sender meg og resten av kontaktlisten din. Jeg trener mer. Jeg tegner mer. Det er jo fremgang det, sant?

Jeg gråter mer også. Jeg tar tak i minnene. Jeg liker ikke å gråte, derfor har jeg stengt alle minnene ute. I flere måneder har jeg drukket, festet, vært oversosial og engasjert meg i ubetydelige ting som jeg i virkeligheten gir faen i. Satt minnene til side, ikke villet føle noen ting. For det er vondt. Og det som er vondt, er vanskelig. Jeg har ikke tatt tak i meg selv og mine problemer, kun prøvd å hjelpe alle andre med deres problemer i stedet. Men jeg vet jeg må ta tak i meg selv, tørre å være alene. Det er vanskelig å være alene, for det er da alt blir vanskelig i seg selv. Men jeg har begynt med det nå. Så det går fremover.

Det hadde bare vært så mye bedre om du var her for å se det gå fremover med meg. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar