Hvis du venter litt til

Hvis du venter litt til så kanskje jeg vil la deg se de usynlige sprekkene i leppene mine og usikkerheten og tvilen som ligger bak dem, og kanskje jeg vil la deg male irisene mine tilbake til gull (eller sølv, sølv er fint det og).

Hvis du venter litt til så kanskje jeg vil vise deg speilet jeg er for feig til å knuse, fordi jeg er så redd for å bli såret av splintene og skuffelsene gjemt bak det. 

Kronene våre er ødelagt, og langt, langt borte hører vi skogen gråte. Den blinde er fremdeles blind, og havet vet ikke hvor hun skal gjøre av alle tårene sine. Er det vår egen feil? Er det et feiltak å tro at kjærlighet kan endre livene våre?

Jeg har hjemlengsel og er hjemløs, og et øyeblikk lar jeg meg selv tro at du kan være hjemmet mitt. Men kjærlighet har et stort talent for å ødelegge ting, og plutselig kan vi bli fremmede igjen. 

Kanskje sølv ikke er så fint, men vil du vente litt til?

Det er mer sand under sålene i skoene dine enn du vil få vintre til å drømme og somrer til å gjøre drømmene virkelige. Og det er flere stjerner på himmelen enn det er sand på jorden. Universet vi bor i er så stort, at en døende stjerne, i den store sammenhengen, er like bemerkelsesverdig som spilt melk eller et ukysset kyss. Det er en uendelig mengde med tid, alt som kan bli glemt, vil bli glemt. I evigheten, betyr en døende stjerne og spilt melk akkurat det samme. Og om du bare er noen som pusser tenner sent på kvelden eller om du er en planet som tar ditt siste pust i det du forsvinner inn i et sort hull, betyr det du utretter akkurat det samme. Hvert åndetak du tar er like viktig eller uviktig som solen om dagen eller månen om natten. Å fikle med håret ditt, er på en måte et mirakel, det kommer bare an på hvordan du ser det.

Innkommende anrop

01:09. Innkommende anrop. Du ringer. Jeg har vanskelig for å høre deg, tung bass dundrer i bakgrunnen der du er. Du sier noe har gått opp for deg. At du savner meg. At du vil ha meg, like mye som før.
Du har drukket. Jeg hører det. Kanskje har du snufset ett gram opp i nesen også. Du er fjern, men fokusert. Jeg kan se deg tydelig for meg.
Høy og bredskuldret, lett svaiende, med Polo-skjorten kneppet såvidt opp og litt av håret hengende ned foran øynene.
Du var slik sist jeg så deg også. Bare mindre svaiende. Den siste gangen vi så hverandre.
Du var så sint. Ekkel. Nedverdigende. Du taklet ikke å bli avvist. Jeg ville ikke synke ned på ditt nivå, men jeg ble så sint jeg og. Det du sa var så urettferdig. Det tok ikke lang tid før jeg tok to skritt mot deg, knyttet neven og slo. Jeg tror ikke jeg innså hva jeg egentlig holdt på med før jeg traff, og det kom et mykt 'knekk' fra nesen din. Før jeg så at blodet strømmet over leppene dine og nedover haken.
Det var liksom den eneste måten å få deg til å holde kjeft på, i det minste for et par sekunder. Du rygget bakover og kalte meg en rekke stygge ting. Jeg sendte en spyttklyse i retur som traff pannen din. Jeg visste ikke at jeg kunne spytte slik. Jeg snudde og gikk, og så meg ikke tilbake. Jeg gikk sporenstreks til en Deli de Luca og fikk en serviett, så jeg kunne tørke av ringene og fingrene mine.
Jeg ville ikke ha noe av deg på meg.
Og her sitter jeg, i sengen min, natt til en fredag, og hører på deg. Prøver pent å fortelle deg at jeg har en annen. Han er ikke min, ikke enda, men jeg er hans.
Det kunne blitt oss to, sier du. Nei. Det kunne ikke det. Det var aldri noe fundament for et forhold mellom oss to. Vi er alt for forskjellige, sånn har det alltid vært. Og vårt siste møte gjorde ikke ting bedre. Jeg prøver å forklare. Men hva hjelper vel det? Du er helt fjern. Og fast bestemt. Oss to, det er sånn det skulle vært.
Jeg gir opp. Det nytter aldeles ikke. Du får meg til å love å ringe deg i morgen, mens jeg får krampe i fingrene av å lage ljuge-kors. Du kommer sikkert ikke til å huske hva jeg sa uansett. Jeg legger omsider på. Og jeg kan ikke annet enn å tenke:
Jeg er glad jeg ikke lenger kjenner deg.

?

"Is it splendid, or stupid, to take life seriously?"
    - Gustave Flaubert

Grønne druer og panikk og sånn

"Men hvordan har du det egentlig?"

Hun står foran meg i frukt og grønt-avdelingen og piller på noen grønne druer. Noen har skrumpet inn, påbegynt prosessen til å dannes om til en form for rosiner. 

"Jeg har det bra jeg".

Ren løgn. Jeg vil ikke prate om det. Men det virker så urettferdig. Det er så mange som ønsker seg en slik person, en sånn som hun som står foran meg og rynker på nesen over størknende grønne druer. En som faktisk gidder å bry seg. En som spør hvordan en egentlig har det. Men ikke jeg. Jeg vil virkelig ikke prate om det. Orker ikke.

Noen få ganger utleverer jeg litt av livshistorien min gjennom snart 20 år, til de som vil høre om det. Enda færre ganger gir jeg uttrykk for hvordan tingene som har skjedd har påvirket meg. Selv ikke da får de se hele bildet. Får de det, vil de skjønne hvor utrolig svak jeg egentlig er. Jeg later som om jeg takler ting mye bedre enn det jeg faktisk gjør. Men det bryter meg ned, hver dag. Og hver natt. I hvert fall når jeg er alene. 

Vennene mine sier de er stolte av meg fordi jeg aldri får panikk. 

Klart jeg får panikk. 

Bare ikke i de situasjonene de synes det er naturlig. Jeg får panikk i situasjoner som denne, ved druene i frukt og grønt-avdelingen, når noen tvinger meg til å konfrontere mitt eget følelsesliv. Jeg kan ikke flykte. Det eneste som duger, er å lyve. Å virkelig lyve. Ikke bare komme med en unnskyldning til å prate om noe annet. Nei, jeg må virkelig overbevise henne om at alt står bra til. Trikset for å lyve sånn, er å late som om du egentlig er elendig til å lyve, få dem til å tro at du ikke kunne ha kommet unna med noenting. På den måten vil ingen mistenkte noe når du slår til på ordentlig. 

Så det er det jeg gjør. Og det funker. Jeg slipper unna atter en gang, 

Vi forlater frukt og grønt-avdelingen med røde druer. De duger, de og.

Unnskyld

Unnskyld. Unnskyld for at jeg sa jeg ville dø. Jeg mente det ikke. Eller jo, jeg mente det, men...

Poenget mitt var vel egentlig: 
En dag våkner jeg, tasser bort til speilet, ser meg selv inn i øynene, og oppdager at alt er slitsomt. Alt. De simpleste, mest hverdagslige ting. Det er vanskelig å stå opp og tasse bort til speilet, det er vanskelig å pusse tenner og gre håret, det er vanskelig å sminke seg, det er vanskelig å føre maten til munnen, tygge og svelge. Det er vanskelig å drikke vann og kaffe, det er vanskelig å gå på do. Det er vanskelig å snakke, å tenke i det hele tatt. 
Allikevel gjør jeg alt dette. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Det er nødvendig. Sminken er kanskje ikke den største nødvendigheten, men den er essensiell for mitt ofte skrøpelige selvbilde. Jeg må gjøre alle disse tingene. Jeg vil jo leve, ikke dø. Det er bare det at det noen ganger ikke føles som om jeg lever overhodet, bare bruker opp oksygen noen andre kunne pustet inn. Jeg blir likegyldig til alt, men egentlig er det bare sånn at jeg kjemper veldig hardt for å eksistere. 

Jeg vet dette er vanskelig å takle for en venn. Så jeg skjønner at du trekker deg unna. Jeg skulle bare ønske at du fikk med deg at det går bedre. Da kanskje du vil komme tilbake. 

Jeg ligger ikke lenger i fosterstilling under dynen. Jeg klarer å ta telefonen, klarer å svare på meldinger. Noen ganger klarer jeg til og med å komme med et passende tilbakesvar til snapsene du sender meg og resten av kontaktlisten din. Jeg trener mer. Jeg tegner mer. Det er jo fremgang det, sant?

Jeg gråter mer også. Jeg tar tak i minnene. Jeg liker ikke å gråte, derfor har jeg stengt alle minnene ute. I flere måneder har jeg drukket, festet, vært oversosial og engasjert meg i ubetydelige ting som jeg i virkeligheten gir faen i. Satt minnene til side, ikke villet føle noen ting. For det er vondt. Og det som er vondt, er vanskelig. Jeg har ikke tatt tak i meg selv og mine problemer, kun prøvd å hjelpe alle andre med deres problemer i stedet. Men jeg vet jeg må ta tak i meg selv, tørre å være alene. Det er vanskelig å være alene, for det er da alt blir vanskelig i seg selv. Men jeg har begynt med det nå. Så det går fremover.

Det hadde bare vært så mye bedre om du var her for å se det gå fremover med meg. 

I've never seen anything more beautiful than you

"Come with every wound and every woman
you've ever loved; every lie you've ever told
and whatever it is that keeps you up at night.
Every mouth you've punched in, all the blood
you've ever tasted. Come with every enemy
you've ever made and all the family you've
ever buried and every dirty thing you've ever
done; every drink that's burnt your throat and
every morning you've woken up with nothing and
no one. Come with all your loss, your regrets,
sins, memories, black outs, secrets.
I've never seen anything more beautiful than you"

- Warsan Shire