Tilværelse

Været er intetsigende. Verden er meningsløs. Ligger på gulvet, stirrer i taket. Ikke en lyd. Kun mine egne åndedrag, og en svak piping i det fjerne. Øresus. Gulvet er hardt og kaldt. Treverket presser mot beina mine gjennom lagene av tynn bomull og hud. Kan ikke kjenne fingrene mine. Kakker neglene med fransk manikyr ned i sprekkene i parketten. 
En venninne har flyttet til Paris. Til en liten hybelleilighet. Hun sier hun endelig skal leve det livet hun var skapt til å leve. Bohemlivet. Drikke rødvin og champagne, spise franske oster, møte interessante mennesker, diskutere litteratur, skrive, lese, male. Det er ting jeg gjør uansett. Hva slags liv er jeg skapt til å leve? Et bohemliv jeg og? 
Jeg hører ikke til her, samtidig gjør jeg det. Jeg kunne også flyttet til Paris. Eller Berlin. Eller Praha. Eller Amsterdam. Men jeg tar ikke skrittet. Jeg ligger her. På gulvet. På slitt parkett i Oslo. Stirrer apatisk i taket. Lar tankene fly, men lar tyngdekraften trekke meg ned. Snart tjue. Det er nå livet mitt skal begynne, og min største målsetning akkurat nå er å kjøpe sigg. Shit. 

Ambivalent

Jeg er så jævlig trist, og jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det i noen form for følelser. Ikke en gang tårer. Jeg prøver, men det er et håpløst prosjekt.
Jeg prøver å få folk til å skjønne at jeg er så utrolig ulykkelig, men fremdeles så uendelig glad.

Hver natt alene

00:00: Tiden for tullete meldinger, og tiden normale mennesker sier god natt
01:00: Tiden for å gjøre leksene du har unngått hele dagen
02:00: Tiden for å sjekke kjøleskapet for nattmat
03:00: Tiden for å gråte, stirre i veggen, og angre på feil man har gjort
04:00: Tiden for å hate deg selv, og å ikke få sove
05:00: Tiden for nervøs søvn og mareritt
07:00: Tiden for å stå opp, falske smil og trøtte øyne

Alltid

Jeg har sett kjærlighet knuse som billige IKEA-glass, i hundrevis av biter, i form av skarpe splinter. 
Jeg har fremdeles rester av disse splintene i hendene mine. 
På grunn av dette lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle la noen knuse hjertet mitt. 
Jeg bygget en mur, så veldig høy, og fortalte meg selv at jeg klarer å være alene. Selv i  et forhold. 
Det er fremdeles vanskelig for meg å åpne meg helt for folk.
Jeg er alltid redd. 
Så jeg vil aldri åpne meg. Ikke helt. 
Det er ofte jeg lukker øynene for verden, og later som om jeg ikke er en del av alt som skjer rundt meg, mens det foregår en kamp inni meg. 
Sorgen og usikkerheten min vil vinne mange ganger. Dermed trekker jeg meg vekk fra alt, og alle. Men jeg håper du vil huske dette: 
Jeg vil alltid komme tilbake til deg. 
Alltid. 

*Skjuler ekte følelser med aggressiv sarkasme*

Mønster

Gjør noe hele tiden. 
Møter venner, bekjente, gjør nye ting, og ting som har blitt gjort før. 
Alt for å slippe å være alene. 
Alene med tankene og følelsene. 
Det blir for mye. 
Overveldende.
Så jeg holder meg opptatt. 
Er borte hele dagen, gjør noe hele tiden. 
Må gjøre noe.
Må holde meg opptatt.
Kan ikke bryte ut av mønsteret.
Når jeg kommer hjem, legger jeg meg i sengen og sovner. 
Våkner neste morgen. 
Repeterer alt.