Månen begravde seg selv
slik som hendene
jeg trengte å holde og
sjansen til å fortelle
min historie,
å høre noen puste
til rytmen av mitt navn

Og plutselig undret jeg
Hvordan overlevde jeg
alle de nettene?
Alle de menneskene
som dro
Alle de dørene
som ble lukket

Alt jeg kunne huske
var at du
alltid måtte sove
med et løfte
på dine lepper
som du aldri holdt

Vi vil finne hjerter
Vi vil finne hjem

Jeg helte ordene dine opp i store kopper som jeg drakk grådig av, som sukker i kaffen, hvor alt jeg satt igjen med var kvalme og en ekkel ettersmak. Du la ut om kjente filosofer og politikere, viste meg ditt syn på verden og kom med egne konspirasjonsteorier, og jeg slukte det, alt sammen.

Når du gikk tom for store ord, og jeg fikk smaken for sort, enkel kaffe, kom jeg fram til at det er greit å si hadet til folk, og det er greit å ikke si 'ser deg snart'. For noen ganger vil du ikke det. 

Jeg tenkte på deg her om dagen, og jeg visste at du hadde funnet et sted å gå deg vill.

Et sted du kunne gå deg vill og finne deg selv. Jeg antar du finner fred, og det gir meg en følelse av fred også, tror jeg. 

De gamle vennene dine spør meg om deg, og alt jeg kan si er: Jeg vet ikke. 

Jeg vet ikke. 

Jeg vet ikke. 

Jeg vet ikke. 

Jeg er sikker på at du står midt i en eller annen by, hvor du studerer omgivelsene rundt deg, med pannen lent mot himmelen. 

Du har gått deg vill. Jeg har gått med vill. Vi lot oss miste hverandre. 

Og det er helt ok. 

Kanskje er vi ikke en del av Sokrates' huleteori allikevel, slik du en gang påstod. Kanskje fant jeg veien ut. Kanskje fant du veien ut også. 

Tror du det er skygger og silhuetter? Vel, jeg vet bedre. Din sannhet er ikke min sannhet, så det må være min løgn. 

Kyss

Kyss

Dybden av mine arr

Føl lengselen etter

Hundre ensomme netter

Og håpløse morgener

Forsiktig med leppene dine

Kyss

Fargen av øynene mine

Føl lengselen etter

Tusen hjelpsomme ord

Og det smittsomme motet

Formet av leppene dine