Innkommende anrop

01:09. Innkommende anrop. Du ringer. Jeg har vanskelig for å høre deg, tung bass dundrer i bakgrunnen der du er. Du sier noe har gått opp for deg. At du savner meg. At du vil ha meg, like mye som før.
Du har drukket. Jeg hører det. Kanskje har du snufset ett gram opp i nesen også. Du er fjern, men fokusert. Jeg kan se deg tydelig for meg.
Høy og bredskuldret, lett svaiende, med Polo-skjorten kneppet såvidt opp og litt av håret hengende ned foran øynene.
Du var slik sist jeg så deg også. Bare mindre svaiende. Den siste gangen vi så hverandre.
Du var så sint. Ekkel. Nedverdigende. Du taklet ikke å bli avvist. Jeg ville ikke synke ned på ditt nivå, men jeg ble så sint jeg og. Det du sa var så urettferdig. Det tok ikke lang tid før jeg tok to skritt mot deg, knyttet neven og slo. Jeg tror ikke jeg innså hva jeg egentlig holdt på med før jeg traff, og det kom et mykt 'knekk' fra nesen din. Før jeg så at blodet strømmet over leppene dine og nedover haken.
Det var liksom den eneste måten å få deg til å holde kjeft på, i det minste for et par sekunder. Du rygget bakover og kalte meg en rekke stygge ting. Jeg sendte en spyttklyse i retur som traff pannen din. Jeg visste ikke at jeg kunne spytte slik. Jeg snudde og gikk, og så meg ikke tilbake. Jeg gikk sporenstreks til en Deli de Luca og fikk en serviett, så jeg kunne tørke av ringene og fingrene mine.
Jeg ville ikke ha noe av deg på meg.
Og her sitter jeg, i sengen min, natt til en fredag, og hører på deg. Prøver pent å fortelle deg at jeg har en annen. Han er ikke min, ikke enda, men jeg er hans.
Det kunne blitt oss to, sier du. Nei. Det kunne ikke det. Det var aldri noe fundament for et forhold mellom oss to. Vi er alt for forskjellige, sånn har det alltid vært. Og vårt siste møte gjorde ikke ting bedre. Jeg prøver å forklare. Men hva hjelper vel det? Du er helt fjern. Og fast bestemt. Oss to, det er sånn det skulle vært.
Jeg gir opp. Det nytter aldeles ikke. Du får meg til å love å ringe deg i morgen, mens jeg får krampe i fingrene av å lage ljuge-kors. Du kommer sikkert ikke til å huske hva jeg sa uansett. Jeg legger omsider på. Og jeg kan ikke annet enn å tenke:
Jeg er glad jeg ikke lenger kjenner deg.