mandag 4. august 2014

Du lurte meg ikke

Håret ditt pleide å skinne som gull i solen, så jeg kalte deg Gullhår. Alt var så enkelt på den tiden. 
Men på et eller annet tidspunkt ville du ha noe, noe mer, og du klippet håret ditt kort og farget det rødt, og det minnet meg om fargen for rastløshet. 
Øynene dine ble mørke og ville, og du fortalte meg løgner. 
Men jeg kan fortelle deg én ting; Du lurte meg ikke, det gjorde du aldri. 
Jeg kunne høre tankene dine skrike, og de var så fryktelig mørke, og det er grunnen til at jeg holdt meg for ørene og nynnet dem vekk. 
Du lurte meg ikke, det gjorde du aldri, men jeg beklager for at jeg ikke hadde mot nok til å fortelle deg det. Du var fanget i løgnene dine og jeg prøvde å finne nøkkelen for å få deg fri, men jeg visste ikke hvor jeg skulle lete. 
Det går ikke en dag uten at jeg lurer på om jeg kunne hjulpet deg, og jeg vet fremdeles ikke svaret. Jeg skulle bare ønske ting var enkelt igjen. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar