1. Oktober

Morgenene er ikke lenger fylt med septembers milde solstråler som kysser både hud og skygger. 

Oktober med sine tunge regnskyll har kommet over oss. 

Vinden blir kaldere og sterkere, trærne sier adjø til bladene sine i et raskere tempo, verden får en bitter ettersmak. 

Sommeren er for lengst over.

Jeg vet hvor vanskelig det kan være å komme seg ut av sengen om morgenen nå. Jeg kjenner følelsene. Det er simpelthen ingenting å se fram til. Det eneste som ligger der (rett der, foran deg) er plikter og hodepine. Du er som et lett bytte for rovdyr. De som dreper kreativitet og gode intensjoner. 

Du vil bare ikke stå opp, fordi livet er livet igjen, og du er fremdeles deg igjen, og selv om du hver dag ber en høyere makt om at livet skal endre seg, og du skal endre deg, og alt skal bli bedre, så skjer det ikke. 

Og det er så frustrerende. 

Men hvis du hører nøye etter, vil du høre myriader av ideer og drømmer, sterkere enn vinteren. Myriader av føtter som venter, og lengtet etter å danse til rytmen av håp.

Mørket er ikke sterkere enn alt lyset som ligger inni oss. Vi må bare klare å tenne gnisten. Men det kan være vanskelig, og det er ikke alltid man får det til. Det er ingen fasit, og jeg har ingen andre råd akkurat nå. 

Det er onsdag, og det er 1. oktober. Morgenene er ikke lenger fylt med septembers milde solstråler som kysser både hud og skygger. 

Andre dager vil jeg ha råd igjen, og jeg vil heie på deg og muntre deg opp. Men nå i dag vil jeg bare fortelle deg at jeg vet hvor vanskelig det kan være. Og jeg er så utmattet av alt. 

Men vi kan overleve denne vinteren. Sammen.