<3

Ribbeina mine var laget

Med kalde februarmåneder

Men du forvandlet dem

Til milde aprilmåneder

Øynene mine var fylt til randen

Med døende skritt

Men din beroligende stemme

Jaget vekk alle

Munnen min var full

Av tapte historier

Men leppene dine

Frigjorde hver eneste en av dem

Hjertet mitt er dekket 

Av sår og arr

Men jeg kan ikke finne dem

Når jeg er med deg

Jeg kan ikke si at jeg elsker deg. Ikke enda. 

Men jeg kan fortelle deg at jeg elsker hvordan du ler av dine egne vittige kommentarer, og hvordan du (lite overbevisende) prøver å roe deg ned i trafikken, og hvordan du spør meg hva jeg tenker på når jeg fjerner meg fra verden og stirrer inn i evigheten, og måten du står for det du tror på, hvor engasjert du blir, og måten du forteller meg ting på, alt fra barndomshistorier til drømmer, og hvordan øynene dine endrer farge avhengig av lyset og humøret, og hvordan du gir meg håp uten å engang vite det, og stemmen din, og alle lydene du lager når vi koser, og hvor snill du kan være (og ufrivillig romantisk), og hvor ærlig du kan være, og hvordan du har utfordret meg til å rive ned muren rundt hjertet mitt fullstendig. 

Jeg kan ikke si at jeg elsker deg, ikke enda. Men jeg kan fortelle deg at jeg en dag (ganske sikkert) kan elske deg på en måte jeg aldri har elsket noen før. Hvis du klarer å vente litt.